lørdag 28. januar 2017

Mysteriet Mamma - Trude Lorentzen

Høsten 2013 var jeg med i en konkurranse i bladet Kamille, hvor en kunne vinne en bøker ved å skrive om den beste boken en hadde lest. Det ble trukket ti vinnere, som alle fikk hver sin bokpakke med syv bøker; Henriette Steenstrup: Verdens beste mamma – NOT, Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd, Ingrid Elfberg: Til døden skiller oss ad, Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, Victoria Hislop: Siste dans, Helena Thorfinn: Før flommen tar oss og Kathleen MacMahon: Og så kom du.


Jeg fikk bøkene et par dager senere, men siden har de såvidt blitt åpnet. Her om dagen leste jeg derimot om åpenhet og ærlighet i norsk litteratur, med eksempelet Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen. Den visste jeg at jeg hadde hjemme i bokhyllen, så den ble åpnet og påbegynt samme dag.

«Norge hadde da 4 247 546 innbyggere. 4 247 547 høres nesten ut som det samme tallet. Med mindre den ene personen som ikke lenger kan telles med, er moren din»

Mysteriet Mamma er en historie om å være et etterlatt barn etter selvmord, å være datter av en mor som ble akutt psykisk og endte opp med å ta sitt eget liv. Forfatteren tar oss tilbake til barndommen sin, og dessuten morn sin barndom, i et forsøk på å få svar på morens sykdom. Vi får høre om morens oppvekst, fra et konservativt hjem på Hønefoss, til radikal student og senere alenemor og inspektør på en skole. Ei frisk dame, for fikk livet snudd på hodet etter en samling på skolen. Den sosiale moren til Trude ble innesluttet, engstelig, selvbebreidende og ikke minst suicidal, og ble innlagt på psykiatrisk sykehus.


«Da jeg var femten, var hun død.
Da jeg var fjorten, levde hun.
 Da jeg var tretten, var hun frisk»

Boken er en helt fantastisk skildring av det å ha en syk mor, og av hvordan forfatteren, Trude Lorentzen reagerte; hun fortalte at moren hadde influensa og "fysisk" syk, fremfor at hun var psykisk syk. Ei bok om å være psykisk syk i en tid hvor åpenheten og informatikken rundt psykisk helse ikke var like aktuell, og som jeg synes var skikkelig gripende. Jeg felte et par tårer under lesingen, og det var vondt å lese om, men jeg tror samtidig det er en bok det er viktig å lese.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar